Trening på Bjoa, del 3.

Den utakknemlige treneren!

Ja, dette innlegget har jeg kallt "Den utakknemlige treneren", og da er dere sikkert nysgjerrig på HVORFOR? Og ikke minst HVEM?

For å begynne fra begynnelsen:
Jeg har alltid vært glad i å løpe etter ting som blir kastet. Det er jo kjempemorsomt! Men det er svært sjelden jeg gidder plukke det opp. Samme om det er pinner, ball, sokker eller what so ever, jeg er jo en prinsesse, og bør slippe å BÆRE ting selv. Enkelte privilegier skal da en prinsesse ha. Eller hva sier dere? Så lenge det ikke smaaaker godt, så kan det bare ligge.
Anyhuuuu, så fant Siwi ut at dette kunne vi trene på. Mamma satt og skravlet med Marthe, og Siwi skulle lære meg "apport".

Dream on, sa jeg, og fortsatt å stirre på lommen med godbiter. Siwi pleier å være full av fiskepudding, så det var best å ikke slippe lommen av syne, samme hvor mye tauballen prøvde å fange oppmerksomheten min. Etterhvert ble tauballen så spretten at den vekket lekelysten i meg, og jeg tok tak i tauet. VIPS så fikk jeg jammen meg en godbit!

Etterhvert kastet Siwi ballen lenger vekk, og jeg løp etter, kikket dumt på ballen, og løp tilbake til Siwi igjen. Der fikk jeg beskjed om å hente ballen. HENTE ballen!? hvorfor i alle dager skal jeg det, tenkte jeg. BALLEN skal vel ikke få godbiter vel? Etterhvert ble vi enige om at jeg skulle få godbit hvis jeg hentet ballen til Siwi.

Siwi løp sammen med meg bort til den, og da jeg plukket den opp kom godbiten på sekundet! JIPPI! Nå begynte jeg å fatte hva dette dreide seg om. Jeg skulle altså HENTE BALLEN! Hvorfor har ingen sagt det FØR? Mamma pleier prøve å si "apport". Hvordan søren skal JEG vite hva DET betyr da? Hun kunne vel bare bedt meg HENTE BALLEN. *stønnnn*

For å gjøre en lang historie kort: Siwi er sta som et esel, så hun fikk viljen sin. Jeg gam eg, og hentet ballen hun hadde kastet langt uti geografien. Med tauen i munnen, og ballen dinglende rundt meg løp jeg tilbake og leverte fangsten. Og hva tror dere Siwi gjorde da? Hun kastet den søren meg vekk EN GANG TIL! Noe så utakknemlig!

Jeg løp som en gal, og hun bare kastet den vekk hver gang. Makan til skrullete kvinnemenneske, hæ? Nuvel, det vanket jo masse godbiter på meg, så jeg tilga henne under tvil. Og egentlig storkoste jeg meg, men det er en hemmelighet!







Da vi kom hjem var jeg naturlig nok kjempesliten! Og heldigvis hadde noen vært så snille at de hadde slengt fra seg litt klær i sofaen. De kom godt til nytte!

Alle bildene (bortsett fra det siste) er tatt av Marthe Sjølyst. :-)